mandag 9. september 2013

Valgets kvaler

Ja, dere, i dag er valgdagen her, og vi får endelig vite om vi sier "morna Jens" og stjerna Erna overtar statsministerkontoret. Jeg skal la det bli usagt hva min preferanse er, for dette er ingen politisk blogg. Den handler kun om meg sjæl, og med det setter jeg over til valgene som jeg selv må foreta.

Her i huset er fokuset på hytta vi skal bygge. Vi har valgt å bli boende i vår lille, men koselige enebolig på 116 m2 slik at vi kan bygge vårt eget sted i hjembyen til mannen min. Nå som vi har forpliktet oss økonomisk til å betale på hytten i maaaaange år fremover, ble selvfølgelig drømmehuset i gaten vår lagt ut for salg. Vi har ikke sjans i havet til å by på det nå.

Det føles omtrent slik: *AU*AU*AU*AU*AU* .... og cirka 1% Fy "fabian" at vi er forpliktet til den teite hytta (pardon my french). Men det er for sent å snu, og på en merkelig måte gjør det meg bare mer glad for hjemmet vi faktisk har: et koselig hus som vi trives fantastisk godt i.

Sist fredag var vi i første møte med hytte-arkitekten, og fikk tegnet endringerne på hytten vi vil bygge.



Det hele var en utrolig positiv og spennende opplevelse. Vi har utvidet arealet i forkant av hytten, og dratt kjøkkenveggen frem til samme høyde som "karnappet" ved spisebordet og dermed fått større plass til å utvide både kjøkken og soverom. Vi har også forstørret soverommene ved å fjerne soveromsgangen. Arkitekten hadde også et genialt forslag om å gjøre uteboden om til vaskerom med inngang fra badet. Til slutt ble det lille soverommet ved siden av badet er fjernet, ettersom trappeløpet vil ligge der.

Jeg legger ut nye tegninger når de er 100% ferdigstilte, for arkitekten ønsker ikke at vi viser frem uferdig arbeid.

Men altså - en trapp. Vi har skråtomt, og dette er en hytte for flat tomt. Vi må derfor bygge en underetasje på hytta for at den skal passe på tomten.

Vi tenkte oss en halv underetasje for å "støtte" hytta i skrått terreng - men det viste seg at det var samme pris å bygge full kjeller som halv. Fyrte de først opp dynamitten, kunne de liksågodt slenge på et par kubber ekstra uten at det smalt tilsvarende i lommeboka.

Jeg var ikke klar over at kvadratmeterne blir radikalt mye billigere jo større du bygger. Vi får fullt innredet underetasje på 107m2 og dobler arealet på hytta for 32% av den opprinnelige prisen, hvis estimatene stemmer. Det er nesten 70% rabatt det!

Det føles litt som å være på salg. "Ta 3, betal for 2" - du bruker kanskje mer penger en du planla, men har til gjengjeld nok mascara for de to neste årene. Jeg er ikke kjent for å begrense meg når slike tilbud ligger på bordet, for å si det sånn....

Tenk, for en hytte det blir hvis vi bygger stor kjeller. Den blir jo over 200m2, nesten dobbelt så stor som huset vårt. Verdien på hytta vil jo være mye høyere hvis vi ønsker å selge den en vakker dag. Ettersom den er over to fulle etasjer vil den også bli en "generasjons" hytte som to familier fint kan feriere i samtidig hvis vi lager kjøkkenkrok i underetasjen - og den blir sikkert lett å leie ut hvis vi ønsker det.

Det er veldig fristende å bygge så stort, ettersom alle økonomiske og praktiske argumenter taler for at vi bør gjøre det. Samtidig er 32% av mange penger veldig dyrt.

Vi tar ingen beslutninger før vi får prisen på prosjektet. I mellomtiden skal jeg forsøke å glemme at det nydelige nabohuset er ledig *La-La-La, jeg er likegyldig, jeg vil IKKE på visning*

Ha en fin valgvake!... (her er i stuen er det kun valgkvaler).










mandag 2. september 2013

Månedens ansatt

Er ikke meg....

Jeg har en jobbhistorikk som får enhver HR sjef til å grøsse på ryggen. Det vet vet jeg, for jeg er HR dame selv. Jeg elsker å jobbe med HR - Human Resource Management, eller personal på godt norsk.

I dag var en stor dag for meg. Jeg skulle tilbake på jobb, og jeg gledet meg. Jeg telte etter i går, og fant ut at jeg har vært borte fra jobb i 646 dager. En skikkelig Naver. De siste tre månedene har jeg ikke engang hatt selvrespekt nok til å Nave, jeg har vært i ubetalt permisjon.

Det hele begynte med en graviditet i slutten av 2011. Jeg hadde vært i ny jobb i tre dager da jeg kjente at jeg hadde influensa, så jeg ble borte fra jobben og gikk og la meg. Jeg kom meg ikke ut av sengen på tre måneder. Det var ingen influensa, men et lite bøllefrø av en jentebaby som lå og koste seg inni magen min, og sugde til seg alt jeg hadde av krefter. Det ble umulig å jobbe i svangerskapet.

Jeg tror de fleste vet hva som sies bak ryggen til damer som sykemelder seg med en gang de blir gravide. Slappfisker. Latsekker. Sentervankere. "Graviditet er ikke en sykdom" osv... (Det var det faktisk i mitt tilfelle, men hva vet vel jeg? Jeg er bare en dame som har vært gravid to ganger)

Men å sykemelde seg etter tre dager i en ny jobb, da har vi med en skikkelig slabbedask å gjøre. En snylter. En som ikke vil jobbe med suge ut aaaalt den kan av velferdsstaten. Heldigvis har gravide sterkt stillingsvern, og heldigvis for meg var det sjefen min som gjorde meg gravid. Det skal nevnes at jeg er gift med han. Jeg anbefaler ikke andre kvinner å bli fullt så close med sjefen sin.

Det har vært litt av en reise de siste to årene, men i dag lå alt på plass for min gjeninntreden i arbeislivet. Jeg gledet meg sånn at jeg våknet minst 10 ganger i natt. Jeg var førstemann på kontoret, og bombet sosiale medier med bilder og info om at NÅ var dama tilbake på jobb.



Selfie av meg på rotetet gutterom, med ny pc veske og jakke. Nystrøken bluse. Parfyme og ørdeobber for første gang på to år, og nye cowboy-boots kjøpt i et øyeblikk der min indre bestemor sikkert tok formiddagsluren sin.



Idyllen varte i 3 timer. Jeg hadde akkurat fått installert outlook på min splitter nye, fancy jobb-pc da barnehagen ringte. Datteren min hadde fått feber og måtte hentes umiddelbart.

Så pinlig. Så flaut. Katastrofe. Det var jo i dag jeg skulle bevise at jeg ikke var en parasitt og kvise på firmaets og samfunnets rompe. Men her sitter jeg altså hjemme og blogger igjen, mens min stakkars lille prinsesse ligger i sengen med 39 i feber.

Jeg leser ofte om sånne som meg i nettaviser. Det var nettopp en stor artikkel i E24 der en fortvilet bedriftseier skrev inn og ba om hjelp for småbarnsforeldre som ødela firmaet hans med sin dårlige arbeidsmoral. Har også lest blogginnlegg om rasende kolleagaer som synes småbarnsforeldre er altfor mye borte fra jobben, og kommer for sent på grunn av luciafeiring, barnehagetilvenning, og andre "dårlige unnskyldninger".

Det er ikke alltid en dans på roser å ha småbarn. Ja - det er ingen tvil om at småbarnsforeldre er mer borte fra jobben. Det kan være skikkelig flaut, men vi kan ikke noe for det. Dette er en hektisk periode i livet, men det vil bli roligere. Når jeg er ferdig med denne perioden skal jeg gjøre mitt beste for å ikke bli en sånn gretten douche-bag som klager på andre, jeg tror heller jeg kommer til å være glad for at det ikke er meg...


..... og kanskje litt vemodig over denne tiden er over?......


søndag 1. september 2013

Kommode & Kjønnskamp

I siste innlegg lovte jeg dere fortsettelsen på ukens kommodethriller. Jeg måtte tilbake til IKEA for å bytte en del på kommoden jeg kjøpte - mannen min hevdet at den var lakkert på feil side.

Mens jeg kastet bort verdifulle minutter av mitt liv hos kundeservice lekte jeg med tanken på at mannen min hadde tatt feil, at delen var helt korrekt produsert, og at han hadde misforstått instruksene. Jeg håpte faktisk på at jeg hadde reist bomtur. Det ville nemlig ha gitt meg muligheten til å for resten av livet kunne si: "HUSKER du den gangen du sendte meg på bomtur til IKEA fordi DU ikke forsto instruksjonene eller, og DU kaller deg selv sivilingeniør, HA HA HA HA". Jeg hadde gladelig reist på bomtur for retten til å bruke denne setningen. 

Slemt? Ondskapsfullt? Slett ikke. Nå kjenner ikke jeg alle sivilingeniører i landet, men utfra min erfaring skulle en tro at de lærte svaret på alle livets hemmeligheter på studiet. Jeg er overbevist om at i allefall ett av fagene er kalt: "Hvordan blåse opp ditt eget ego og markedsføre deg selv som et geni".

En ting jeg er 100% sikker på er at man ikke trenger ingeniørutdannelse for å skru sammen ikea møbler.  Det vet jeg fordi jeg ikke er ingeniør, samtidig som jeg helt fint klarer så skru sammen møblene mine selv.  

Så fort et flatpakket møbel entrer vårt hus blir jeg allikevel kjeppjaget unna, og powerdrillen fyres opp av herrene. Mann og sønn tok over og begynte å skru sammen kommoden på terrassen. 


Jeg tilbød meg å hjelpe, men fikk til svar: "Du må ikke glemme at du bare er en kvinne"...  Hva kan vel en kvinne utrette når en sivilingeniør og brukeren av trehjulsykkelen i bakgrunnen er på saken? 

Da jeg senere snek meg ut og skrudde litt på kommoden etter "A-laget" hadde gitt seg hadde sønnen min kikket på meg fra soveromsvindet og uttrykt sin bekymring til faren: "Mamma skrur på kommoden pappa, tenk om hun ødelegger den? Du må sikkert fikse den i morgen".

Makan!!!!!! 

Man må svelge noen kameler som kvinne - men samtidig gidder jeg ikke å måke snø eller skifte dekk på bilen, så alt i alt er det verdt det. I tillegg kunne jeg tross alt drikke te og lese interiørblader mens jobben ble gjort. 

Forøvrig kom pakken inn i huset på mandag, og lørdag formiddag fant den sin rette plass. Jeg tror ikke vi er familien som bør starte på et større oppussingsprosjekt. 


Nå er ullsokker, votter, luer og mors skinnhansker pent på plass. Herlig å ha sin egen hanskeskuff. 

Til slutt vil jeg si et par ord om lykter. Ser dere lykten på toppen av kommoden? Koselig, ikke sant? 


Jeg liker å ta frem lyktene når det blir mørkere ute. Dessverre leste jeg nettopp en nedslående artikkel i et interiørblad. Det var en hjemme-hos reportasje hos en supertrendy kunstnerdame med den eksakt rette eklektiske miksen mellom etnisk og industri stil, som hatet nips. Hun skjønte ikke hvorfor nordmenn hadde så mange lykter hjemme hos seg. 

Vips så var lykter teite og utrendy, og jeg kunne sitte der med lang nese og dårlig smak som eide to stykker.

Jeg har bestemt meg for å være sterk - jeg står inne for lyktene mine! Det er jo 1.september i dag, den første høstdagen. Det er da mye koseligere med et stearinlys i en lykt enn en død zebra på gulvet? 



Ønsker dere en riktig god høstkveld...